Å vende tilbake til Kidal sammen med Serge Aimé Coulibaly er å reise oppover en hukommelseselv, til stedet der bluesen finner sin afrikanske kilde. Båret av sangstemmene og gitaren til Niaka Sacko og Patrick Kabré, beveger kroppen seg som når man går gjennom natten: med fasthet, med skjørhet, gjennomstrømmet av den brennende energien som kjennetegner Coulibalys arbeid. Dansen når etter det essensielle — punktet der det menneskelige selvet fremstår uten maske, i urgensen av å være sammen. Rundt det er publikum ikke lenger en ren tilskuer: dratt inn i en immersiv setting, blir det et vitne, mens grensen mellom scene og verden viskes ut.
Ordene fra den tsjadiske dramatikeren Koulsy Lamko, båret av Odile Sankaras dype, lysende stemme, beveger seg gjennom rommet som en inkamasjon, mens Niaka Sacko, Yvan Talbot og Patrick Kabré vever en lyd som dunker, puster og husker, mellom mandinka-tradisjoner og dagens puls. De fremkaller såret, opprørene, gjenfødselen, og setter sammen igjen en kollektiv hukommelse gjort av verdighet og sta glede — den fra folk som har tålt stormene. Et epos der fortid og nåtid deler samme lengsel etter frihet.