Hvor kommer den gnisten fra, den som plutselig kaster kroppen i bevegelse? Armin Hokmi har grublet over dette puslespillet siden Shiraz, og det løper gjennom Bazm (Repertoire), stykket hans for elleve dansere. Der man kunne forvente en minneakt, velger han motsatt vei: ingen gester gravd frem fra fortiden, ingen arkiver brakt tilbake til live. Det som trekker ham inn er øyeblikket rett før — det indre dyttet som allerede ber om dans, mens ingenting ennå har tatt form eller blitt til språk. Ut fra denne startimpulsen, noen ganger holdt tilbake, noen ganger overflødende og intenst fysisk, oppstår en slags triksrepertoire: han plukker opp måter å danse på som lenge har vært holdt på siden og kipper dem plutselig over i «Bazm,» fritt til å gå hvor de vil.
Ordet, på persisk, sier nettopp det: en begivenhet som sklir av kurs, som driver bort fra hva den skulle være. I stedet for å fryse gesten, forsøker Hokmi derfor å sette den i gang. Ut fra rytmene og formene han utforsket i sin nylige forskning, vever han friske passasjer mellom det som allerede er danset og det som ennå kan være. Resultatet: en kropp som samtidig er et instrument og helt fri, med energi som stiger fra hjertet og skyver tilbake, gest for gest, grensene for hva som er mulig.